Tre, to, ÉN

Den første aktiviteten som ble gjennomført i Baños var å hoppe fra en bru. Et canadisk par jeg møtte i Vilcabamba hadde anbefalt denne aktiviteten sterkt og mine roomies på hostellet hadde også planer om å gjennomføre dette.

Vi tok bena fatt og gikk den korte strekningen til brua, hvor det snart ble vår tur til å hoppe. Jeg tok på meg oppgaven med å hoppe først og fikk sikkerhetsutstyr på, før det ble en kort leksjon på et par minutter. Med bena trygt plantet på asfalten følte jeg meg ganske trygg og ikke mye nervøs, men straks jeg steg ut på plattformen skjønte jeg at dette egentlig er galskap.

Mannen holdt fast i selen, før det ble tid for å hoppe. Jeg hadde bestemt meg for å hoppe med en gang og ikke vente eller angre slik som noen andre gjorde. De endte nemlig opp med nokså dårlige fall, noe jeg ikke ville ha noe av.

Så, for de som vil prøve dette i Baños; et hopp koster 20 dollar og bildene pluss en film får du for 5 dollar. 

Jericoacoara

Jericoacoara var fantastisk! 

Bussturen dit var derimot ikke like enkel. Jeg tok nattbussen fra Belem til Parnaiba, hvor jeg ankom rundt fire på morgenen. I Parnaiba var jeg nødt til å vente til klokken ble fem for å kjøpe bussbilletter videre til Camocim. Jeg var nokså stresset, for det var mye folk på Rodoviaraen og en ting jeg ikke ønsket var å bli sittende fast i Parnaiba. Da klokken nærmet seg fem stilte jeg meg derfor først i køen, slik at jeg ville få en billett - og det viste jammen seg det å være lurt. Først i køen fikk jeg den siste ledige plassen til Jericoacoara, puh. Rundt halv åtte gikk bussen og jeg var på vei mot Camocim, et steg videre. I Camocim var jeg så heldig å møte på ei jente fra Brasilia som også skulle videre til Jericoacoara, så med en portugisisktalende venn var jeg altså på jakt etter transporten videre. I Lonely Planet står det om en 4x4 bil som tar deg med videre til Jericoacoara for rundt R$ 35 og bilen skal gå rundt klokken 11. Da vi ankom klokken ni på morgenen til Camocim begynte vi altså jakten. Vi ble pekt i riktig retning og plassert på bensinstasjonen hvor alle boggieeierne (boggie = strandbil) prøvde å få oss til å reise videre med dem. Men vi ventet tålmodig og fikk til slutt plass på bilen som tok oss til Jericoacoara.

Jericoacoara var en etterlengtet ferie. Hostellet jeg bodde på, Casa Coco Verde er virkelig til å anbefale, med super frokost (blant annet pannekaker), fine rom, veldig fint fellesareale og et virkelig godt miljø for å møte andre! Mellom avslapning på hostellet ble det tid til to lange turer langs strandkanten, en kort båttur, gode middager og mye caipirinha. Dessverre må selv gode ting ende og etter to netter var det min tur til å forlate paradis - heldigvis har jeg enda bildene å glede meg over!

Belem til São Luis

Destinasjon nummer to i Brasil var São Luis, 12 timer før for Belem. Buss hadde hele tiden vært måten jeg skulle komme meg sørover på, men etter å ha lest i Lonely Planet at denne strekningen ikke var å anbefale, spesielt nattestid, ble jeg virkelig skeptisk.

Med hjertet i halsen satte jeg meg inn i taxien som skulle ta meg fra hostellet til busstasjonen og ankom stasjonen et lite kvarter senere. Jeg fant frem til bussen (med litt hjelp) og nå lurte jeg virkelig på om jeg gjorde det rette.

Billett

Billetten kjøpte jeg tidlig den dagen jeg skulle reise og man bør være tidlig ute. Alle bussbilletter bør kjøpes på Rodoviaria (busstasjon) og man betaler altså hos det selskapet man skal reise med. Her er det lurt å velge noen av Brasils største og mest seriøse aktører. Fra Belem til São Luis reiste jeg med Transbrasiliana og jeg ble veldig fornøyd. Når jeg kjøpte billetten min sjekket de pass/identitetspapirer, jeg fikk bestemme hvilken klasse jeg ønsket å sitte på og det var setevalg. Om man har et spesielt sete man ønsker, bør man altså være tidlig ute. 

Bagasje

Alt av bagasje ble merket med en bagasjelapp, hvor jeg fikk tilhørende del. De lesset bagasjen fint i bagasjerommet, med det tyngste nederst og mer skjøre saker over. Når vi kom frem til endelig destinasjon (São Luis) ble ikke bagasjen utdelt med mindre man hadde riktig lapp.

Bussen

Bussen som møtte meg på Rodoviara så veldig bra ut ved første øyekast. Den var stor, med god plass til bagasjen og to etasjer. I første etasje fant man "leitos", som er det beste man kan få. "Leitos" på denne strekningen inkluderte store seter som man kunne legge ned til en seng og utdelte tepper. Sjåførene hadde også sitt tilholdssted i første etasje av bussen, med førersete og sete til den andre sjåføren - regner med at de byttet halvveis. I andre etasje fant man "convencional" som er det billigste man kan få. Jeg forventet slike seter som det er på bussene i Norge, men neida! Setene var store, brede og gode og man kunne få fotstøtte slik som på en stressless. Det var armlener mellom setene og godt med aircondition. Doen derimot var ikke så flott. Det gikk så vidt an å låse døren og etter mye leting fant man også ut hvordan man skulle trekke ned. Vasken virket ikke, så Antibac var altså nødvendig.

På noen bussturer er det større prisforskjell mellom disse klassene, men på denne var det ikke store forskjellen. I pris var "leito" rundt R$ 40 dyrere enn "convencional" og så vidt jeg vet var setene eneste forskjellen. Enkelte ganger kan man ved å velge en bedre klasse få servert mat, ha underholdningssystem og ha en minibar tilgjengelig. 

Turen

Avgangstid fra Belem var 20:00, men som mye annet i Brasil var vi også litt forsinket denne gangen. Jeg ventet utenfor bussen helt til avgang nærmet seg, noe som gikk helt greit. På bussen var det bagasjehyller for å lagre håndbagasje, men det var også mulig å sette bagasjen ved føttene og "gjemme" den under stresslessdelen. Vel plassert i setet og med gardinene trukket fra var jeg mindre nervøs enn da jeg ankom. Selv om det satte seg noen ved siden av meg var det god plass under hele turen og aldri før har jeg opplevd så gode busseter! Her var det virkelig bare å lene setet bak, slå opp fotstøtten og pakke seg inn i teppet. Jeg var veldig klar for å sove, selv om det var tidlig, helt til han bak meg fant ut at det var en god ide å høre på musikk, høyt. I begynnelsen gikk det i Coldplay, så da var det greit for meg - men når det etterhvert begynte å bli heavy rock og hyling, da passet det ikke så bra. Heldigvis roet det seg og det var igjen fred å få. 

Fun fact: De hører mye på engelsk musikk her, men de kan absolutt ikke noe av språket selv. 

Resten av turen gikk veldig bra og jeg fikk meg en god natts søvn. Eneste negative jeg kan komme på er at det etterhvert begynte å dryppe fra taket.

Fremme i São Luis var det bare å hente ut bagasjen sin og finne veien frem til Casa Frankie. Jeg pustet lettet ut og satte meg i en taxi med to greske og en fransk jente som også var på tur.