#4

Copacabana, Rio de Janeiro

Jesus & Sugarloaf

Hva tenker du på når du hører Rio de Janeiro? Mine første tanker spinner rundt Fast and the Furious, hvor både Jesus, stranden og favellaen er representert.

Jesus og sukkertoppen ble sett på en dag og på tross av horder med andre turister, så ble det faktisk noen gode bilder.

Tips for Rio og attraksjoner

. Ha med studentkort og gyldig legitimasjon. Noen steder har de studentpriser og noen steder vil du få en bedre pris om du er under eller over en viss alder. 

. Beregn god tid. De mest populære attraksjonene er overfyllt med turister, så ta med deg god tålmodighet og vanlig folkeskikk. 

Rio de Janeiro

Reiseråd nummer en om man skal til Rio de Janeiro er å booke hostel eller hotell på forhånd. Jeg fulgte ikke mitt eget råd og endte opp med å bruke nærmest en time på flyplassen for å finne et sted og endte opp med noe mer middelmådig. Eller, jeg hadde faktisk funnet et hostel i Lapa, men det hjelper lite når damen på turistinformasjonen ikke hadde et ønske om å sende meg dit. Så da ble det Rio Backpackers på Copacabana. Heldigvis er det ofte ikke hostellet som avgjør hvor godt oppholdet blir, men menneskene du møter der.

Hvordan komme seg fra flyplassen til byen

Bor man på Copacabana, Ipanema eller Leblon er det ingen sak å komme seg dit. Tar man til høyre når man kommer ut fra flyplassen finner man flybussene og en av dem kjører langs strendene. For å komme seg av på riktig sted er det bare å vise sjåføren hvor du skal bo, så vil han stoppe bussen ved riktig gate.

Hostellet var ikke det fineste jeg har bodd på, men det var absolutt ikke ille. Rommet var veldig trangt, spesielt ettersom det bodde seks personer der, men vi samarbeidet godt så da gikk det bra. Det var ingen aircondition på rommet vårt, men vi var heldige å være på et rom med en fin veranda og hengekøye (hvordan jeg skal klare meg uten hengekøye når jeg kommer hjem vet jeg sannelig ikke). Badet var helt okei, men dørene til do kunne ikke lukkes. Det hendte også mer enn en gang at alle doene var tomme for dopapir. Frokosten var ikke noe å skryte av, men til å overleve på. Personalet var hyggelige og hjelpsomme, selv om de noen ganger var mer opptatt av å ha det gøy selv enn å hjelpe gjestene. Alt i alt var Rio Backpackers helt greit og med tanke på prisen på 40 reais, så fikk man det man betalte for. 

Salvador

Solnedgang og snart kveld. Trafikk som ikke flyter og folk som tuter. Bussen beveget seg sakte fra flyplassen når jeg ankom Salvador. Det tok meg to timer å komme fra flyplassen i Salvador og inn til Pelourinho. Ikke hadde jeg booket hostel, men jeg visste hvor jeg ville bo. Så der satt jeg, på bussen, så på klokka og så på sola som sakte steg ned. 

Salvador er delstathovedstad i Bahia, Brasil og er Brasils tredje største by. Byen var lenge den viktigste havnen for import av slaver, noe som vises både på folket og kulturen. Musikk, gatemat og afrikanske impulser preger byen, og bygningene i det historiske området er flotte å se på. 

Så hvor kom min bekymring fra? Salvador er også regnet for å være den byen i Brasil hvor du mest sannsynlig vil bli ranet. Et stort antall lokale og turister blir ranet hvert år og ranene kan være brutale. Byen har nemlig et høyt antall crackmisbrukere, mange av dem barn. Sønnen til en lokal kvinne jeg møtte var blitt knivstukket og drept under et ran og en annen backpacker ble slått ned da han ikke vil gi fra seg sekken sin. 

Da jeg steg av bussen var jeg derfor veldig nervøs og absolutt på vakt. Heldigvis viste mitt første møte med Salvador seg å være hyggelig. Da jeg spurte ei jente om det var trygt å gå til hostellet eller om jeg burde ta taxi, fikk jeg høre at jeg kunne gå. Jenta var egentlig fra Argentina og flyttet til Salvador dagen før for å studere medisin, men hun bodde hos en gammel dame fra byen. De to bestemte seg for å vise meg veien og følge meg til hostellet. De hjalp meg med å bære sakene mine og når vi var fremme ved porten til hostellet forsikret de seg om at jeg ikke trengte hjelp med mer. 

Hostel Galeria 13 er nok det mest populære hostellet i Salvador og jeg forstår godt hvorfor! Jeg ankom rundt 19:00 og var litt nervøs for at de ikke hadde noe ledig rom, men det hadde de heldigvis. Jeg ble plassert på en sovesal i tredje etasje, sammen med ni andre personer. Sovesalen hadde køyesenger, mørke tregulv, skap og hyller til å plassere sakene i, eget bad og air-condition. 

På rommet bodde det en fyr fra Brasil, han hadde bodd på hostellet i nesten to år mens han venter på å åpne sitt eget hostel, det var en 60+ år gammel dame fra Australia som backpacket alene, ei jente fra New York som var over middels snakkesalig og et virkelig søtt par fra Canada. Jeg ankom like etter Happy Hour (gratis caipirinhas), så folk var i godt humør og de fleste satt samlet nede ved bassenget. På den måten fikk jeg meg noen å spise middag med den første kvelden i Salvador og det ble italiensk mat like ved hostellet. 

Neste morgen våknet jeg alt for tidlig. De første ukene på reise hadde jeg som vane å våkne 05:58, altså like før klokken seks. Så der lå jeg, i en sovesal for ti, mens det begynte å bli lyst ute. Jeg fikk sjekket alt av sosiale medier (en god morgenrutine), før jeg fant veien til det lille badet vi delte. Rundt klokken åtte tok jeg trappene ned to etasjer for der å finne en utrolig frokost, som skulle vise seg å bli den beste jeg ville få servert den første måneden. På bordet fant jeg vannmelon, honningmelon og ananas, to nybakte kaker (de var saftige og varme), lyst brød og toastjern, to sorter med ferskpresset juice, te og kaffe, i tillegg til at de serverte oss eggerøre! Det var virkelig himmelen og jeg forsynte meg godt! 

Dagene i Salvador gikk med på sightseeing i det historiske senteret, hvor jeg kunne telle mange kirker på et lite geografisk område og enda flere crackmisbrukere. Selve det historiske senter er utrolig flott og bygningene er godt vedlikeholdt! I tillegg har du blandingen av kulturer, som gjør byen veldig pulserende og spennende. Etter dager fylt med sightseeing og noen timer på bystranden i Barra, samlet Happy Hour alle reisende på hostellet. Fra 17:15 - 18:15 var det nemlig gratis caipirinhas å få, noe ingen ville gå glipp av. Da var det bare å forsyne seg, finne en plass ved bassenget og prate om tidligere reiser, tips, råd og livet hjemme. Middagene ble slukt på ulike steder i Pelourinho, enten det var på restauranten som tilhørte hostellet, et "spis-per-kilo" sted eller gatematen på torget. 

Etter et lite avbrekk i Lençóis var det tilbake i Salvador akkurat i tide for den viktige tirsdagen. Hver tirsdag er det gatefest i Pelourinho, med konsert i trappen til en av kirkene, musikk i gatene og massevis av folk. Det ble grillspyd til middag på torget og med rytmer i bakgrunnen startet kvelden. Det ble en super kveld bestående av dans, sang, øl og et samlet hostell. Er man i Salvador på en tirsdag så må man få med seg gatefesten i Pelourinho, hvor både lokale og turister farter. 

Takk til Salvador for et strålende opphold, for at jeg ikke ble ranet, for alle de jeg ble kjent med på hostellet og for at jeg har fått meg en reisekompis i Colombia! Ikke minst takk til Hostel Galeria 13, som satte en litt for høy standard med tanke på hvor fantastisk det var. 

Lençóis

Lençóis var et etterlengtet avbrekk fra storbyen. Et sted hvor jeg faktisk kunne gå med mobilen i hånda og veska bak på ryggen, i stedet for å holde fast på alt jeg eier så godt jeg bare kan.

Overalt hvor jeg har vært tidligere har andre reisende anbefalt meg å dra en tur til denne lille byen i Chapada Diamantina og jeg var altså ikke vanskelig å be. Byen er en sterk kontrast til Salvador, både på størrelse og atmosfære. Med brosteinsgater, fargede små murhus, nok av steder å finne seg en matbit på og ikke minst omgivelsene rundt byen, ble denne byen en av de beste opplevelsene.

Lençóis viste seg absolutt å være et godt valg og en perfekt liten avstikker. 

Chapada Diamantina

I begynnelsen var planen min å tilbringe en hel uke i Salvador, en storby på kysten i Bahia. En storby kjent for å være det stedet i Brasil du mest sannsynlig vil bli ranet, men også kjent for den fantastiske karnevalsfesten den holder hvert år. Men på min vei nedover langs kysten møtte jeg så mange mennesker som mente at jeg absolutt måtte dra til Lençóis og besøke Chapada Diamantina. Da jeg ankom hostellet i Salvador ble jeg igjen møtt av andre reisende sin beundring av nasjonalparken og bestemte meg for å kjøpe en bussbillett til turen som tok 6 timer. 

Billetten kostet rundt R$ 70 og bussen til nasjonalparken går fire ganger om dagen. Jeg bestemte meg, sammen med ei dame fra India, for å ta nattbussen som går klokken 23:00 og som skulle ankomme Lençóis tidlig neste morgen. Ombord på bussen ble det noe kluss med setene, da Rani og en annen dame hadde fått samme sete, så det endte med at Rani fikk mitt sete og jeg ble plassert lenger bak igjen, noe som virkelig ikke ga mening, men det er det med mye her. Jeg sov godt mesteparten av turen, men da det satt seg en politimann med skuddsikker vest og plasserte våpenet sitt mellom oss ble jeg litt mer nervøs. Han viste seg å være hyggelig, men jeg personlig har et lite problem med å sove når jeg så og si sitter på et våpen. 

Tidlig neste morgen ble vi møtt av noen fra hostellet som tok oss med opp til Hostel Chapada, hvor vi var fem jenter som skulle sjekke inn samtidig. Jeg ble plassert på rom med fire av dem på et firemansrom. Jeg, Rani og en av jentene bestemte oss for å melde oss på en tur allerede den første dagen. Den guidede turen, kalt Tour 1, skulle ta oss med på alle høydepunktene i nasjonalparken og kostet R$ 145. 

Etter en god og stor frokost ble vi hentet rundt klokken 09:00 av Robson, guiden vår. Selv om Robson ikke snakket engelsk og vi ikke snakket portugisisk så ble det en super tur. Han gjorde alt han kunne for å forklare oss ting, vise oss edderkopper, spesielle blomster og små fugleunger som ble matet av mammaen sin. 

Etter en kort biltur, tok vi fatt på den korte strekningen (1 km) fra parkeringsplassen til the Devil's Pool. Fossen utrolig fin, med et stort basseng bestående av mørkt brunt vann. Her fikk vi muligheten til å bade, eller bare slappe av på steinene. Trøtt som jeg var etter nattbussen la jeg meg ned på de varme steinene, med jakken min som pute og sovnet til lyden av fossen.

En kort biltur senere ankom vi Pai Inácio Mountain, hvor utsikten over nasjonalparken var superflott! Oppe på toppen får du en 360 graders utsikt som er så fin å se, men du finner også mye fint på toppen. Blomster, dyr og mye kaktus. Toppen er på 1150 meter over havet og 250 meter over resten av parken. Vi var heldige og kom oss akkurat opp på toppen og fikk sett vårt før et stort bussfølge kom ropende og hoiende, så det var vi alle fornøyde over.

Stopp nummer tre var Lapa Doce Cave, den tredje største grotten i Brasil. Her var det godt og kjølig - og ikke minst fint! Vi stoppet like ved for å spise lunsj, før vi badet i vannet rundt grotten. Her var det fisk som bet oss på føttene (spafisker) og vannet var nokså kaldt i begynnelsen (noe de andre stusset over at jeg syntes, siden jeg er nordmann).

Videre gikk vi til en grotte, med vann som blir så blått når solen står riktig. Vi fikk ikke sett dette på sitt vakreste, men fint var det. Siste stopp på turen var en vandring gjennom en stor, mørk grotte. Her fikk vi se utrolig kule og naturlige figurer. Det var helt mørkt der inne, så lommelykt var nødvendig for å se.

#1

Jericoacoara

Jericoacoara var fantastisk! 

Bussturen dit var derimot ikke like enkel. Jeg tok nattbussen fra Belem til Parnaiba, hvor jeg ankom rundt fire på morgenen. I Parnaiba var jeg nødt til å vente til klokken ble fem for å kjøpe bussbilletter videre til Camocim. Jeg var nokså stresset, for det var mye folk på Rodoviaraen og en ting jeg ikke ønsket var å bli sittende fast i Parnaiba. Da klokken nærmet seg fem stilte jeg meg derfor først i køen, slik at jeg ville få en billett - og det viste jammen seg det å være lurt. Først i køen fikk jeg den siste ledige plassen til Jericoacoara, puh. Rundt halv åtte gikk bussen og jeg var på vei mot Camocim, et steg videre. I Camocim var jeg så heldig å møte på ei jente fra Brasilia som også skulle videre til Jericoacoara, så med en portugisisktalende venn var jeg altså på jakt etter transporten videre. I Lonely Planet står det om en 4x4 bil som tar deg med videre til Jericoacoara for rundt R$ 35 og bilen skal gå rundt klokken 11. Da vi ankom klokken ni på morgenen til Camocim begynte vi altså jakten. Vi ble pekt i riktig retning og plassert på bensinstasjonen hvor alle boggieeierne (boggie = strandbil) prøvde å få oss til å reise videre med dem. Men vi ventet tålmodig og fikk til slutt plass på bilen som tok oss til Jericoacoara.

Jericoacoara var en etterlengtet ferie. Hostellet jeg bodde på, Casa Coco Verde er virkelig til å anbefale, med super frokost (blant annet pannekaker), fine rom, veldig fint fellesareale og et virkelig godt miljø for å møte andre! Mellom avslapning på hostellet ble det tid til to lange turer langs strandkanten, en kort båttur, gode middager og mye caipirinha. Dessverre må selv gode ting ende og etter to netter var det min tur til å forlate paradis - heldigvis har jeg enda bildene å glede meg over!

Parque Nacional dos Lençóis Maranhenses

Fire timer sør for São Luis finner man Parque Nacional dos Lençóis Maranhenses, et sted verdt å besøke. Gjennom et «reisebyrå» her i Säo Luis fikk jeg en todagers tur til nasjonalparken for R$ 280.

Dere skal vite at jeg strevde mye for å få til dette. Det første reisebyrået jeg hørte med hadde en minstepris på R$ 500, som for mitt budsjett var alt for mye. Jeg prøvde å gå til turistinformasjonen, ble overlykkelig når jeg fant frem, men der var det lite hjelp å få ettersom de kun snakket portugisisk. Torsdag kveld, når vi var ute for å ta den daglige kafeturen, ble Frank med meg for å booke en tur i en butikk. Kommunikasjonen gikk lettere med hjelp fra Frank, som kan nok portugisisk. Der var jeg også heldig å møte ei dame fra Japan, som ønsket å ta samme turen. Slik ble vi to stykker, hvor ingen kan portugisisk, som havnet i samme båt.

Tidlig fredags morgen sto jeg opp. Bussen skulle komme å hente meg rundt klokken fem, så det ble kun tid til en rask frokost før jeg satte meg for å vente. Da klokken hadde passert halv seks begynte jeg å bli en smule nervøs for om bussen hadde glemt meg. Nærmere seks hørte jeg et stort kjøretøy utenfor, sprang til døren, ble stresset så jeg brukte lang tid på å låse den opp og da jeg endelig kom meg ut på gaten så jeg minibussen kjøre vekk. Takk til mannen som satt ved en av bygningene som plystret og veivet for å få bussen tilbake.

På bussen ble jeg møtt av den japanske damen og fire brasilianere, hvor en av dem ble min reddende engel. Fernanda, en hyggelig dame fra Sao Paulo, som var på ferie i São Luis med sin mor. Hun jobber som advokat for staten og snakket så bra engelsk som man kan få det her.

Bussen var iskald og jeg var trøtt. Fernanda ga meg et sjal som jeg kunne ha over føttene og jeg klarte å få meg litt søvn. Bussjåføren hadde vært sent ute med å hente alle og det var gale-manns-kjøring. Virkelig. Fernanda satt i setet foran og sukket, mens jeg ville for all del ikke være våken for å se hvilken galskap det var. Bump – og der var en stor, svart fugl død. Dere kan tro jeg var lettet når vi ankom Barreirinhas og pousadaen vi skulle bo på.

De fire brasilianerne var her kun på dagstur, så det ville bli to tapte sjeler som skulle tilbringe to dager i nasjonalparken. Fernanda kom oss til unnsetning og oversatte alt vi trengte å vite og neste dags program.

Det ble tid til å skifte og gå på do, før vi ble hentet av en safaribil som skulle ta oss med til sanddynene. Det ble en svært humpete, men moro tur. Det var så utrolig flott, selv om bassengene i dynene ikke var fylt opp.

Etter noen timer var vi igjen tilbake på pousadaen og dere kan tro jeg ble lykkelig da jeg så to menn like bleke som meg! Lunsjen (ris og bønner, bestilt med hjelp fra Fernanda) ble slukt, slik at jeg kunne gå å snakke med disse lysreflekterende folkene. Det viste seg at de var på tur der med en av dem sin brasilianske kjæreste fra Brasilia. Begge to var fra Storbritannia, Wales og nord i England, og de jobbet begge for den britiske ambassaden. Jeg og Fernanda slo oss ned med dem, ved bassenget, hvor de sammen skrev ned noen ord og fraser jeg kan trenge på tur.

Dessverre skulle også disse tre reise tilbake til São Luis den dagen, men jeg var heldig for om jeg noen gang skal til Brasilia skulle jeg ta kontakt med Hanna og om jeg skulle trenge noe eller være i knipe nå i Brasil så måtte jeg bare ringe Fernanda eller sende en mail.

Da bussen gikk rundt halv fem var det kun meg og den japanske damen igjen, Elina (tror jeg). Hun var sliten og hadde kun lyst til å sove på rommet, så etter å ha pratet en liten stund ble jeg hentet av en Mototaxi som skulle ta meg med inn til byen. Fernanda hadde ordnet med hotellet slik at de skulle bestille en til etter de var dratt, slik at jeg kunne se Barreirinhas og spise litt middag. Bak meg på Mototaxien hadde jeg Bruno, en elleve år gammel gutt og sønnen til de som driver pousadaen. Vi fant oss en restaurant med eleven hvor jeg kunne bestille Batata Frites og en Coca Cola. Bruno og jeg prøvde å kommunisere så mye som mulig, men uten noen felles språk så blir det litt vanskelig. Ved hjelp av spanskboken min fikk vi likevel sagt noe og i løpet av kvelden kom det fire tyskere og satt seg på bordet ved siden av, så litt fikk jeg snakket den kvelden også.

Allerede klokken åtte var jeg tilbake på Pousada do Rancho og jeg sovnet like etter. Dagen hadde vært lang og litt slitsom, med mange nye inntrykk.

På lørdag våknet jeg så tidlig som rundt klokken fem, før jeg sovnet igjen og våknet til frokost klokken syv. Frokosten bestod av lyst brød toastet og honningmelon. Under frokosten åpnet himmelen seg og det regnet som en foss. Bilen som skulle hente oss klokken åtte var rundt en time forsinket, noe jeg er litt glad for med tanke på regnværet som herjet.

Igjen ble vi hentet av en safaribil og denne gangen var vi ni på tur i bilen og fire som allerede satt i båten vi skulle ta. Båten var en liten «speedbåt» som skulle føre oss på elvene gjennom nasjonalparken og til tre «øyer».

Det var helt utrolig vakkert og selv om ingen av de andre på turen kunne engelsk, så prøvde de å hjelpe oss så godt som de bare kunne, enten det var med bestilling av mat, forklaring på hva guiden fortalte eller kjeks som vi kunne mate apene med.

Nettopp, aper. På første stopp ble vi møtt av aper som ikke var særlig redde for mennesker. Apene ville mer enn gjerne ha kjeks og var ikke redde for å ta maten vi hadde i hånden heller.

Videre stoppet vi på en sanddyne som skillet elven og havet, hvor vi spiste lunsj, gikk tur, slappet av i hengekøyer og jeg plukket skjell til mine tre søte små der hjemme. Siste stopp var en liten landsby og et fyrtårn. Her gikk vi opp i toppen av fyrtårnet og for en utsikt!

Rundt klokken tre var vi tilbake i båten som førte oss til Pousada do Rancho, hvor det ble litt venting før bussen tilbake til São Luis kom. Bussen kom, men bussjåføren hadde ikke mitt navn på sin liste, så jeg ble virkelig redd da jeg trodde at jeg ikke ville komme meg til São Luis den kvelden. Heldigvis ordnet det seg og etter rundt fem timer på den kalde bussen og en kort taxitur (betalt av bussjåføren) var jeg utenfor Casa Frankie igjen.

Pousada do Rancho

I Barreirinhas bodde vi altså på Pousada do Rancho, et hotell som lå ganske langt utenfor sentrum, men det lå slettes ikke alene. Stedet var fint og uteområdet hadde spisested – hvor frokosten fant sted og et basseng. De som jobbet der var utrolig greie, selv om vi manglet et felles språk. De passet på at vi hadde det bra og at vi var med på turene.

Rommet var fint og så nytt ut, men badet var skittent. Det så ikke ut som det var vasket noe særlig før vi kom, men ekkelt var det heller ikke. Selv om rommet var lite, så var det plassert to enkeltsenger og en dobbeltseng der, så vi hadde valgmuligheter for hvor vi ville sove. Air condition funket utmerket, noe som ga meg en god natts søvn. 

Belem til São Luis

Destinasjon nummer to i Brasil var São Luis, 12 timer før for Belem. Buss hadde hele tiden vært måten jeg skulle komme meg sørover på, men etter å ha lest i Lonely Planet at denne strekningen ikke var å anbefale, spesielt nattestid, ble jeg virkelig skeptisk.

Med hjertet i halsen satte jeg meg inn i taxien som skulle ta meg fra hostellet til busstasjonen og ankom stasjonen et lite kvarter senere. Jeg fant frem til bussen (med litt hjelp) og nå lurte jeg virkelig på om jeg gjorde det rette.

Billett

Billetten kjøpte jeg tidlig den dagen jeg skulle reise og man bør være tidlig ute. Alle bussbilletter bør kjøpes på Rodoviaria (busstasjon) og man betaler altså hos det selskapet man skal reise med. Her er det lurt å velge noen av Brasils største og mest seriøse aktører. Fra Belem til São Luis reiste jeg med Transbrasiliana og jeg ble veldig fornøyd. Når jeg kjøpte billetten min sjekket de pass/identitetspapirer, jeg fikk bestemme hvilken klasse jeg ønsket å sitte på og det var setevalg. Om man har et spesielt sete man ønsker, bør man altså være tidlig ute. 

Bagasje

Alt av bagasje ble merket med en bagasjelapp, hvor jeg fikk tilhørende del. De lesset bagasjen fint i bagasjerommet, med det tyngste nederst og mer skjøre saker over. Når vi kom frem til endelig destinasjon (São Luis) ble ikke bagasjen utdelt med mindre man hadde riktig lapp.

Bussen

Bussen som møtte meg på Rodoviara så veldig bra ut ved første øyekast. Den var stor, med god plass til bagasjen og to etasjer. I første etasje fant man "leitos", som er det beste man kan få. "Leitos" på denne strekningen inkluderte store seter som man kunne legge ned til en seng og utdelte tepper. Sjåførene hadde også sitt tilholdssted i første etasje av bussen, med førersete og sete til den andre sjåføren - regner med at de byttet halvveis. I andre etasje fant man "convencional" som er det billigste man kan få. Jeg forventet slike seter som det er på bussene i Norge, men neida! Setene var store, brede og gode og man kunne få fotstøtte slik som på en stressless. Det var armlener mellom setene og godt med aircondition. Doen derimot var ikke så flott. Det gikk så vidt an å låse døren og etter mye leting fant man også ut hvordan man skulle trekke ned. Vasken virket ikke, så Antibac var altså nødvendig.

På noen bussturer er det større prisforskjell mellom disse klassene, men på denne var det ikke store forskjellen. I pris var "leito" rundt R$ 40 dyrere enn "convencional" og så vidt jeg vet var setene eneste forskjellen. Enkelte ganger kan man ved å velge en bedre klasse få servert mat, ha underholdningssystem og ha en minibar tilgjengelig. 

Turen

Avgangstid fra Belem var 20:00, men som mye annet i Brasil var vi også litt forsinket denne gangen. Jeg ventet utenfor bussen helt til avgang nærmet seg, noe som gikk helt greit. På bussen var det bagasjehyller for å lagre håndbagasje, men det var også mulig å sette bagasjen ved føttene og "gjemme" den under stresslessdelen. Vel plassert i setet og med gardinene trukket fra var jeg mindre nervøs enn da jeg ankom. Selv om det satte seg noen ved siden av meg var det god plass under hele turen og aldri før har jeg opplevd så gode busseter! Her var det virkelig bare å lene setet bak, slå opp fotstøtten og pakke seg inn i teppet. Jeg var veldig klar for å sove, selv om det var tidlig, helt til han bak meg fant ut at det var en god ide å høre på musikk, høyt. I begynnelsen gikk det i Coldplay, så da var det greit for meg - men når det etterhvert begynte å bli heavy rock og hyling, da passet det ikke så bra. Heldigvis roet det seg og det var igjen fred å få. 

Fun fact: De hører mye på engelsk musikk her, men de kan absolutt ikke noe av språket selv. 

Resten av turen gikk veldig bra og jeg fikk meg en god natts søvn. Eneste negative jeg kan komme på er at det etterhvert begynte å dryppe fra taket.

Fremme i São Luis var det bare å hente ut bagasjen sin og finne veien frem til Casa Frankie. Jeg pustet lettet ut og satte meg i en taxi med to greske og en fransk jente som også var på tur. 

Brasiliansk karneval

Etter vandringen min og lange samtaler med familien hjemme i Norge om fly vs buss, ble det tid for en rask avgjørelse når italieneren skulle dra på karneval og jeg kunne bli med. Klokken var rundt syv og den siste dagen av karnevalet skulle holdes i utkanten av byen, et godt stykke unna med buss. Vi gikk til bussholdeplassen, men her i Brasil har de altså ikke bussruter og faste avgangstider. 15 minutt gikk, 30 minutt gikk og til slutt var det nesten gått en time. Da ble vi sendt på en buss til stasjonen av en bekymret gammel mann som mente at det var et for farlig nabolag for oss.

Fremme på stasjonen ble det enda litt venting før bussen mot Outeiro endelig dukket opp. Nå ventet en time med buss, sammen med en god del karnevalsklare brasilianere. Bussturen gikk raskt, men det var ikke rart så villmann som bussjåføren kjørte. Det er vanskelig å forstå at bussene i Brasil klarer seg mer enn en uke om gangen synes jeg, men vi kom oss heldigvis trygt frem.

Outeiro er et område i utkanten av Belem, hvor mye av lokalbefolkningen bor og det er også stedet de pleier å dra for å bade. Italieneren dro frem språkkunnskapene sine og viste vei frem til stranden og et folkefullt område. Her var det virkelig god stemning! Med stranden og elven som bakgrunn så jeg fullt av danseglade brasilianere, noen med kostyme, andre uten.

Vi fikk kjøpt oss noe gatemat og begynte å gå oppover mot paradegaten. Italieneren, som bor i Spania, danset seg selv gjennom gatene med meg hengende etter. Det var så mye å se, så mange mennesker og nok av nye inntrykk. Folk danset i gatene, alle var pyntet opp på en eller annen måte, ungene hadde de søteste kostymene og selv de danset bedre salsa enn jeg noen gang vil gjøre.

Sove? Nei

Jeg holder på å stupe. Klokken er ti på ti her i Belem, og jeg kan ikke vente med å sove. Tiden så langt i Brasil har gått i bølgedaler. Etter alt for lite søvn på Gardemoen og ikke noe søvn på den elleve timer lange flyturen fra London til Rio de Janeiro, skulle man tro at jeg sov godt på flyplassen i Rio mens jeg ventet på mitt neste fly. Det gjorde jeg altså ikke, men mer om det senere.

Det var fantastisk å fly med British Airways fra London til Rio de Janeiro. Det var gode seter, god pute og et akkurat passe mykt fleeceteppe til alle sammen. To varme måltid ble det også, i tillegg til mye drikke. Vann gikk de rundt med hele tiden og innimellom kom tilbud om brus og vin. I tillegg hadde de store flydo, jeg kan ikke komme på noe på flyturen som gledet meg så mye som første gangen jeg gikk inn på do der. Det var faktisk plass til å snu seg og til å puste. Pur glede.

Pur glede ble det også av mitt eget underholdningssenter, men filmer, tv-serier og musikk. Nå derimot føles det ikke så bra. For siden skjermen holdt på mitt fokus, ble det lite søvn i løpet av turen.

Fremme i Rio de Janeiro, god og mett, men en smule sliten, bestemte jeg meg for å plassere bagasjen min i oppbevaringsskap. Da hadde jeg to alternativ, bli på flyplassen hele natten eller ta flybussen inn til sentrum. Fant en israeler på flyplassen som også hadde et fly neste dag og sammen tok vi turen til Lapa, hvor det visstnok skulle være mye folk. Og det var det!

Lapa er området å være i nattestid, spesielt under karnevalet. Gutter i jenteklær og jenter i minst mulig klær, musikk og fulle barer. Vi fant oss en restaurant, hvor vi satte oss ned ute og bestillte caipirinha. Rundt oss passerte det glade karnevalsgjester: turister, lokale, ungdommer, godt voksne og familier. Nordmenn i fullt karnevalskostyme fant jeg også!

Da klokken nærmet seg 03:00 bestemte vi oss for å dra på leting etter en taxi tilbake til flyplassen. Det skulle vise seg å bli en litt vanskelig oppgave. Var ikke bare vi som var på utkikk etter taxi og de fleste var allerede tatt. Men etter rundt 45 (hyggelige) minutt, kom det en ledig taxi. Fremme på flyplassen var det bare å hente bagasjen og vente før jeg endelig fikk sjekket inn, sagt adjø til israeleren og plassert meg ved gaten.

Selv om jeg satt midt mellom skrikende barn på flyet, så sov jeg som en stein (tror jeg var den eneste). Flyturen på rundt tre timer gikk utrolig raskt og fremme i Belem bestemte jeg meg for å ta en taxi til Residencia B&B som har vært mitt hjem de siste to dagene.

Reiserute

Rio de Janeiro - Belem - Fortaleza - Salvador - Rio de Janeiro - Sao Paulo - Iguassu Falls - Buenos Aires - Guayaquil - Quito - Cartagena - Santa Marta - Havana - Montego Bay - Trondheim