Parque Nacional dos Lençóis Maranhenses

Fire timer sør for São Luis finner man Parque Nacional dos Lençóis Maranhenses, et sted verdt å besøke. Gjennom et «reisebyrå» her i Säo Luis fikk jeg en todagers tur til nasjonalparken for R$ 280.

Dere skal vite at jeg strevde mye for å få til dette. Det første reisebyrået jeg hørte med hadde en minstepris på R$ 500, som for mitt budsjett var alt for mye. Jeg prøvde å gå til turistinformasjonen, ble overlykkelig når jeg fant frem, men der var det lite hjelp å få ettersom de kun snakket portugisisk. Torsdag kveld, når vi var ute for å ta den daglige kafeturen, ble Frank med meg for å booke en tur i en butikk. Kommunikasjonen gikk lettere med hjelp fra Frank, som kan nok portugisisk. Der var jeg også heldig å møte ei dame fra Japan, som ønsket å ta samme turen. Slik ble vi to stykker, hvor ingen kan portugisisk, som havnet i samme båt.

Tidlig fredags morgen sto jeg opp. Bussen skulle komme å hente meg rundt klokken fem, så det ble kun tid til en rask frokost før jeg satte meg for å vente. Da klokken hadde passert halv seks begynte jeg å bli en smule nervøs for om bussen hadde glemt meg. Nærmere seks hørte jeg et stort kjøretøy utenfor, sprang til døren, ble stresset så jeg brukte lang tid på å låse den opp og da jeg endelig kom meg ut på gaten så jeg minibussen kjøre vekk. Takk til mannen som satt ved en av bygningene som plystret og veivet for å få bussen tilbake.

På bussen ble jeg møtt av den japanske damen og fire brasilianere, hvor en av dem ble min reddende engel. Fernanda, en hyggelig dame fra Sao Paulo, som var på ferie i São Luis med sin mor. Hun jobber som advokat for staten og snakket så bra engelsk som man kan få det her.

Bussen var iskald og jeg var trøtt. Fernanda ga meg et sjal som jeg kunne ha over føttene og jeg klarte å få meg litt søvn. Bussjåføren hadde vært sent ute med å hente alle og det var gale-manns-kjøring. Virkelig. Fernanda satt i setet foran og sukket, mens jeg ville for all del ikke være våken for å se hvilken galskap det var. Bump – og der var en stor, svart fugl død. Dere kan tro jeg var lettet når vi ankom Barreirinhas og pousadaen vi skulle bo på.

De fire brasilianerne var her kun på dagstur, så det ville bli to tapte sjeler som skulle tilbringe to dager i nasjonalparken. Fernanda kom oss til unnsetning og oversatte alt vi trengte å vite og neste dags program.

Det ble tid til å skifte og gå på do, før vi ble hentet av en safaribil som skulle ta oss med til sanddynene. Det ble en svært humpete, men moro tur. Det var så utrolig flott, selv om bassengene i dynene ikke var fylt opp.

Etter noen timer var vi igjen tilbake på pousadaen og dere kan tro jeg ble lykkelig da jeg så to menn like bleke som meg! Lunsjen (ris og bønner, bestilt med hjelp fra Fernanda) ble slukt, slik at jeg kunne gå å snakke med disse lysreflekterende folkene. Det viste seg at de var på tur der med en av dem sin brasilianske kjæreste fra Brasilia. Begge to var fra Storbritannia, Wales og nord i England, og de jobbet begge for den britiske ambassaden. Jeg og Fernanda slo oss ned med dem, ved bassenget, hvor de sammen skrev ned noen ord og fraser jeg kan trenge på tur.

Dessverre skulle også disse tre reise tilbake til São Luis den dagen, men jeg var heldig for om jeg noen gang skal til Brasilia skulle jeg ta kontakt med Hanna og om jeg skulle trenge noe eller være i knipe nå i Brasil så måtte jeg bare ringe Fernanda eller sende en mail.

Da bussen gikk rundt halv fem var det kun meg og den japanske damen igjen, Elina (tror jeg). Hun var sliten og hadde kun lyst til å sove på rommet, så etter å ha pratet en liten stund ble jeg hentet av en Mototaxi som skulle ta meg med inn til byen. Fernanda hadde ordnet med hotellet slik at de skulle bestille en til etter de var dratt, slik at jeg kunne se Barreirinhas og spise litt middag. Bak meg på Mototaxien hadde jeg Bruno, en elleve år gammel gutt og sønnen til de som driver pousadaen. Vi fant oss en restaurant med eleven hvor jeg kunne bestille Batata Frites og en Coca Cola. Bruno og jeg prøvde å kommunisere så mye som mulig, men uten noen felles språk så blir det litt vanskelig. Ved hjelp av spanskboken min fikk vi likevel sagt noe og i løpet av kvelden kom det fire tyskere og satt seg på bordet ved siden av, så litt fikk jeg snakket den kvelden også.

Allerede klokken åtte var jeg tilbake på Pousada do Rancho og jeg sovnet like etter. Dagen hadde vært lang og litt slitsom, med mange nye inntrykk.

På lørdag våknet jeg så tidlig som rundt klokken fem, før jeg sovnet igjen og våknet til frokost klokken syv. Frokosten bestod av lyst brød toastet og honningmelon. Under frokosten åpnet himmelen seg og det regnet som en foss. Bilen som skulle hente oss klokken åtte var rundt en time forsinket, noe jeg er litt glad for med tanke på regnværet som herjet.

Igjen ble vi hentet av en safaribil og denne gangen var vi ni på tur i bilen og fire som allerede satt i båten vi skulle ta. Båten var en liten «speedbåt» som skulle føre oss på elvene gjennom nasjonalparken og til tre «øyer».

Det var helt utrolig vakkert og selv om ingen av de andre på turen kunne engelsk, så prøvde de å hjelpe oss så godt som de bare kunne, enten det var med bestilling av mat, forklaring på hva guiden fortalte eller kjeks som vi kunne mate apene med.

Nettopp, aper. På første stopp ble vi møtt av aper som ikke var særlig redde for mennesker. Apene ville mer enn gjerne ha kjeks og var ikke redde for å ta maten vi hadde i hånden heller.

Videre stoppet vi på en sanddyne som skillet elven og havet, hvor vi spiste lunsj, gikk tur, slappet av i hengekøyer og jeg plukket skjell til mine tre søte små der hjemme. Siste stopp var en liten landsby og et fyrtårn. Her gikk vi opp i toppen av fyrtårnet og for en utsikt!

Rundt klokken tre var vi tilbake i båten som førte oss til Pousada do Rancho, hvor det ble litt venting før bussen tilbake til São Luis kom. Bussen kom, men bussjåføren hadde ikke mitt navn på sin liste, så jeg ble virkelig redd da jeg trodde at jeg ikke ville komme meg til São Luis den kvelden. Heldigvis ordnet det seg og etter rundt fem timer på den kalde bussen og en kort taxitur (betalt av bussjåføren) var jeg utenfor Casa Frankie igjen.

Pousada do Rancho

I Barreirinhas bodde vi altså på Pousada do Rancho, et hotell som lå ganske langt utenfor sentrum, men det lå slettes ikke alene. Stedet var fint og uteområdet hadde spisested – hvor frokosten fant sted og et basseng. De som jobbet der var utrolig greie, selv om vi manglet et felles språk. De passet på at vi hadde det bra og at vi var med på turene.

Rommet var fint og så nytt ut, men badet var skittent. Det så ikke ut som det var vasket noe særlig før vi kom, men ekkelt var det heller ikke. Selv om rommet var lite, så var det plassert to enkeltsenger og en dobbeltseng der, så vi hadde valgmuligheter for hvor vi ville sove. Air condition funket utmerket, noe som ga meg en god natts søvn.